Man kan måke snøen. Koste snøen av trappa. Feie den av bilen. Myse gjennom snøfokk for å finne veistikkene over fjellet. Men å elske den uten å ha på ski?

Umulig.

Komplett umulig.

Så nå går jeg på skikurs. Lærer å smøre. Lærer å sparke fra. Plassere stavene. Løfte skiene fra bakken. Bøye seg lett framover mens jeg går. Gå uten staver. Gå med staver. Gå på en ski. På to ski. Finne gliden. Det er forbasket mye arbeid å lære seg å gå på ski.

Men når jeg kan det. Når jeg tilogmed kan skøyte. Da.

Da kommer kjærligheten. Håper jeg.

Jeg har riktignok ikke sluttet helt, for jeg følger med på enkelte brukere fortsatt uten å ha brukerkonto selv. Heldigvis er det mange som gjerne har åpne Twitterprofiler slik at dette er mulig. Det er nemlig en uhorvelig mengde informasjon, og ofte svært god dybdeinformasjon, som kommer fram på Twitter. Denne vil jeg ikke gå glipp av.

Det er klart at man kan koble sammen f.eks Facebookoppdateringer eller LinkedInoppdateringer med Twitter, men for meg blir det ikke det samme uten å ha dialogene med. Det er nemlig ikke det samme å pøse ut informasjon som å følge den opp med diskusjoner eller spørsmål. Inntil jeg igjen får tid til å være saklig sosial igjen på Twitter, får Twitter være enveis for meg.

Nå følger jeg med fra sidelinja og kommer nok til å kommentere på tvitrernes blogger innimellom. Det er det jo uansett alt for få som gjør, så kanskje det kan være mitt lille bidrag til de sosiale mediers offentlige verden enn så lenge?

I går var jeg på IA-konferanse. Gjesp, vil mange si. Den der kjedelige delen som noen på jobb holder på med, sånn der HMS. Men det var en vekker og mye takket være professor Per Fuggeli. Ja, du vet han med de nystrøkne skjortene og med sløyfe i halsen. Han er jo et funn. En mestrenes mester i foredragenes verden.

(Forresten lurer jeg på hvor han er når han ikke viser seg offentlig. Mistenker at han er i en slags boks slik at han ikke blir oppbrukt fra gang til gang. Mannen blir jo ikke eldre?!)

Tilbake til budskapet. For det var et budskap som jeg gjerne vil fortelle videre. Om helsa vår. Hvor lette vi er å lede.

Lavkarbo + trening = god helse.

Nei, sier Fuggeli.

Kjærlighet, verdighet, biologi, det å føle seg verdsatt, det at andre tar vare på de som trenger det.

Ja, takk, nam, nam, sier Fuggeli.

Sjel. Vi liker ikke ordet, vi realister. Men likevel, “sjel” er en måte å beskrive det vi er inni hjertene og hodene våre. Det som gjør oss forskjellige fra en planke ved. Det som gjør at du er deg og jeg er meg.

Denne sjela trenger også pleie. Den kan ikke leve av dietter eller trening. Den trenger at noen bryr seg om deg. At når du går ut på fotgjengerfeltet, så stopper bilene. At når du presenterer deg med ditt navn, selv om du heter Ahmed og ikke Vidar, så gir folk deg de samme mulighetene. Den samme verdigheten. At vi går ut i naturen og ut i verden og kjenner vi er en del av det hele.
Men er vi der? Ja og nei.

Og derfor må vi ikke glemme å jobbe like mye med verdigheten som med maten og treningen.

Den største trusselen mot vår helse er skremselsbildene, sier Fugelli. Bildene av oss og de andre. Muslimene og de kristne. For eksempel.

Disse skremselsbildene gjør at vi mister verdighet. Ja, kanskje ikke akkurat du eller jeg som ikke må bytte navn for å få jobb.

Eller, i lengden – kanskje også oss?

Ordningen forutsetter så klart at man er tilhenger av skatt som et politisk virkemiddel. Den forutsetter også at lokal finansiering er nødvendig for å få statlig støtte (slik som tilfellet er i dag med bompenger).

Men kunne det fungert og på hvilke premisser i så fall? Ville det vært mindre politisk brennbart enn å innføre bompenger i en kommune?

skal alle dokumenter befinne seg.

De viktige er det og det du trenger å vite

fra små krummelurer og planer så gilde

og alt det de tenker å ville gjøre,

ja, alt ligger der på bordet der inne,

innerst i hjørnet i første etasje

der sjefen til sjefen har hus.

Og inni det huset i første etasje,

der skal de aller viktigste dokumenter få bo

og ha egne arkiver og ligge i ro.

Nei, ingen skal se dem bak hyller med bøker

og et askebeger for direktører som røker,

med vinduer oppe og vinduer nede,

et spennende loft med skap fylt av ord

Og innerst inne så lite at ingen kan se det

– informasjonen til deg gjemt under et bord.

Utøya

Ord. Det er så mange ord. Så mange tanker. Det er ikke noe hvorfor lenger, men hvordan og hva. Veien videre. Det er det som betyr noe.

Klarer du å se den? Det føltes en stund som alt forsvant. Som om veien vi gikk på smuldret opp. Men den er der, er den ikke? Den er der. Den har alltid vært der. Den forsvinner aldri. Men svinger den nå? Er det et veikryss? En bro? Klarer du å se det?

Det er så tåkete der ute. Skygger vi aldri så før. Nå er de så tydelige. De lever her. De har tatt bolig her. De er naboer vi må leve med. Men vi trenger ikke være venner. Fordømte skygger som og skal ha sin plass. Vi skal lyse på dere til vi ser hvem dere er. Om dere skal bo her, så skal vi se dere i øynene hver dag og aldri, aldri la dere glemme. For bak dere står hjertene som aldri skal banke igjen, men som ikke banket forgjeves. De brydde seg. De ville. Det skal også vi.

Det er så mange ord. Vi klarer kanskje ikke å ta inn alle. Men vi skal finne veien. For vi vet at den er der.

Er kvaliteten i helsevesenet et spørsmål om hvem som skal avgjøre hvilke unntak man skal gjøre fra lover og regler? Det minner nærmest om en slags enkel abrakadabramedisin på problemstillinger som egentlig er veldig kompliserte. Det viktigste burde jo ikke være at man lager så mange ulike lokale løsninger som mulig, men at man innfører de riktige tiltakene.

I dag har man allerede en rekke forskjellige, fleksible turnuser i sving, fra de som er rettet mot at enkeltpasienter skal få en best mulig behandling til såkalt oljeturnus der det jobbes svært lange vakter om gangen. Likevel argumenterer Høyres partileder Erna Solberg med at dersom en ikke får lokal avgjørelse på fleksible turnuser, så “er det en bremsekloss på å utvikle flere gode tilbud”. Alle dagens fleksibe turnuser er godkjent av fagforeningene nasjonalt, og de er i høyeste grad med på å utvikle tjenestetilbudene i helsesektoren til beste for pasientene. Det er altså neppe effekten av den antatte bremseklossen som er avgjørende, men derimot det prinsipielle ønsket om å la lokal medbestemmelse gå foran nasjonale avtaler.

Jeg kan ikke være enig i at det styrker de ansattes innflytelse når avgjørelsene tas lokalt om fleksibel turnus. Det er nå engang ikke slik de samme ansatte har ønsket å organisere så viktige bestemmelser om sitt arbeidsliv på. Det er jo faktisk derfor mange velger å være medlemmer i landets mange fagforeninger – for å stå sterkere sammen når det gjelder de virkelig vanskelige spørsmålene.

Om man skulle ønske det aldri så mye, så er ikke arbeidsgiver og arbeidstaker likeverdige parter. Dagens arbeidsmiljølov er derfor en vernelov for å gi noen minimumsrammer for hva som skal være tillatt. I dagens system er vi i tillegg så heldige at det er den svakere parten, arbeidstakerne, som avgjør når man skal inngå avtaler som avviker sterkt fra normale arbeidstidsordninger. Er det ikke nettopp slik det bør være – det er den som har skoen på som må avgjøre om den er for trang? Det er her altså ikke snakk om justeringer som med letthet kan gjøres lokalt, men ordninger som er så ekstreme at man må søke om dispensasjon fra gjeldende lover og avtaler. Det er i disse tilfellene fagforeningene nasjonalt skal gi endelig godkjenning, og det er denne godkjenningsmuligheten som Høyre og Fremskrittspartiet nå altså vil frata arbeidstakernes organisasjoner.

Uansett hvordan man snur og vender på det – høyresidens partier ønsker her å svekke arbeidstakerrettighetene og dette vi må stå sammen om å avvise.

Det var en annen Ullmann enn den triste vi ofte tenker på. Det var en sprudlende og morsom Ullmann som danset for seg selv i parken. Men også en alvorlig Ullmann som reflekterte over teknologiens inntog i våre liv.

- Vi sitter og stirrer ned i disse dingsene og tror vi ikke er ensomme

Det var mobiltelefonene, touch-telefonene og iPadene hun tenkte på. Det var de sosiale mediene. Det å ha kontakt med noen som aldri ser deg, aldri hører deg og som aldri kan strekke ut hånda si til deg. Bare lese ordene du skrev.

Blir vi ensomme av slikt? Føler vi at vi har god nok kontakt gjennom de sosiale mediene? Nok til å skyve vekk tida det tar å ta den telefonen eller dra på det besøket – eller kna den deigen sammen med ungene?

Nei, selvfølgelig ikke, sier vi vel alle. Det kan jo aldri erstatte menneskelig nærkontakt, det å ta på noen og se dem i øynene og høre skiftingene i stemmen.

Og likevel sitter mange av oss ofte der – som Liv Ullmann sier – og er sammen med andre, eller burde vært sammen med andre – mens vi ser ser ned i de touchteknologiske dingsene våre som gir oss oppmerksomhet, men kanskje ikke den oppmerksomheten vi egentlig leter etter?

Noen lurer på vitsen med en lukket Twitterprofil. Alt man legger ut på web er jo potensielt offentlig uansett. For min del handler det rett og slett om at det ennå ikke er mulig å unnta Twitteroppdateringer fra Googlebotene.

Twitteroppdateringer rangerer nemlig høyt hos Google. De kommer først i lista over søkeresultater. Fint for dem som utelukkende deler informasjon til allment bruk. Jeg gjør det også, jeg også, men sant og si så blir det mest prat. Jeg liker kontakten med andre. Lite interessant å finne på et Googlesøk, altså.

Men ellers er ikke mine Twitteroppdateringer egentlig “lukkede”. De kan fritt retvitres og gjengis. Jeg tenker Twitter som et offentlig rom. Et rom jeg går inn og ut av. Endel vil nok oppdage at det kan gå noen uker før det tvitres herfra, men så tvitres det til gjengjeld støtt og stadig i perioder. Jeg tvitrer når jeg har tid. I perioder skjer det så mye at jeg prioriterer andre ting. Men jeg kommer alltid tilbake til Twitter.

Det er morsomt med Twitter. Av sosiale medier er Twitter favoritten. Likevel er det ofte Twitter som nedprioriteres først når tida blir for knapp. Twitter er engasjerende og nyttig, men også en luksusting tidsmessig sett.

Så da vet dere litt mer om meg. Jeg tvitrer ikke om tidsbruk. Det synes jeg er masete. Folk får gjøre som de vil med den tida de har. Men et bevisst forhold til tidsbruk er jo lurt. Selv om det betyr mindre av eksempelvis Twitter innimellom!

Hvilken form har galaksene, egentlig? Som en spiral, tror noen. Men som en luring skriver hos New Scientist: Vi ser vel egentlig bare et forvrengt bilde når vi ser på galakser. For så store er de at lyset fra stjernene lengst borte har brukt mye lenger tid enn lyset fra stjernene som er nærmest oss.

Så hvordan ser galaksene ut, da? Det skal bli spennende å se den første tegningen av det. Her trengs nok både fantasi og beregninger!

(Etter inspirasjon fra @newscientist: How do we know the true shape of galaxies? http://bit.ly/bswaZw #lastword)