Det er et mysterium hvordan det gikk til. Vi hoppet i snøen. Baste i snøen. Akte på snøen. Men skiene. De.. Å rusle rolig for meg selv – det var ok. Å suse ned bakkene – det ble mest ploging. Sikksakking. Så ble man voksen. Hvordan kan man elske snø da – uten ski? Det går ikke. Man kan ake litt, men ikke så mye. Det er skiene som gjelder for den voksne. Men jeg ble aldri venn med skiene etter barneskolen. Nå er det for seint. Er det? Jeg bor i snøland. De som gliser i snøen, det er skifolkene. Jeg må må bli som dem, tenker jeg. Så kan jeg klukke lurt det ute i det hvite, jeg også.
Man kan måke snøen. Koste snøen av trappa. Feie den av bilen. Myse gjennom snøfokk for å finne veistikkene over fjellet. Men å elske den uten å ha på ski?
Umulig.
Komplett umulig.
Så nå går jeg på skikurs. Lærer å smøre. Lærer å sparke fra. Plassere stavene. Løfte skiene fra bakken. Bøye seg lett framover mens jeg går. Gå uten staver. Gå med staver. Gå på en ski. På to ski. Finne gliden. Det er forbasket mye arbeid å lære seg å gå på ski.
Men når jeg kan det. Når jeg tilogmed kan skøyte. Da.
Da kommer kjærligheten. Håper jeg.
Lagret under: Uncategorized
