Russeheltene.

Mange liker russetida. Den feires på så mange vis. Den glade russen er nesten som lokale popidoler for ungene. Så jublende glade blir de når de ser russen. Ungene sparer opp russekort i store bunker. Ja, noen har flere årganger med russekort som de utveksler og sammenligner seg imellom.

Noen russ har skjønt at det er stort for ungene å møte russen. De parkerer russebilene i skolegården der ungene får se hvordan russen har det og etterpå forteller de med stor fryd hjemme om de de har sett. Noen er så heldige at de tilogmed kommer hjem med en ekte russeautograf på armen. Vi har fått høre historier om russ som har gitt ungene råd om hva de må tenke på i trafikken. – Vi må bruke bilbelte, sier ungene. – For det sa russen!

Joda, det er nok både popstjerner og idrettsutøvere som er store heltene på plakatene, men det er russen ungene møter. Det er russen som gir dem russekortene med de kule bildene på og med de morsomme sitatene. Ungene leser høyt det som står på russekortene og deler det med hverandre. Det er vel få som leser russekortene grundigere enn ungene.

Det er nok uvant å plutselig bli idol og forbilde bare fordi man trekker på seg russeklær, men det er ingen tvil hos ungene som løper ned russen på jakt etter russekort: Det er russen som er ungenes helter.

Det eneste jeg innimellom lurer på er: Vet russen også det?

Bort

Drømme sæ bort
til ei anna tid
der tankan kan springe
kor dem vil.

Drømme sæ bort
dit folk går på besøk
og lure på
kossn det går.

Drømme sæ tilbake
dær vi va
før smilefjesan
viska oss vekk.

Snurr

Han snurrer rundt sin egen akse.
Fokusert innover
av sentripetalkraften
rettes all energien
mot navlen.

Han tør ikke sakke farta.
Tør ikke se utover.
Da faller han.

Da brytes banen.
Newtons lov om uavbrutt bevegelse.
Best å holde seg til den.

Stø kurs.

Enn så lenge.

“Jeg er på ingen måte rasist, men..” Falskt om Julia Gillard

«Jeg er på ingen måte rasist, men syns denne setningen er verdt å tenke over. Vi kommer nok dessverre aldri til å høre vår statminister være klar nok i målet (uansett om det er rød eller blå) til å si det samme som statminister Julia Gillard i Australia uttalte : Dette er vår nasjon, vårt land og vi har vår måte å leve på. Vi vil gjerne gi alle invandrere muligheten til å nyte godt av dette. Men dersom du er en invandrer som klager, bedrager og klager over vårt flagg, vår ed, vår tro eller vår måte å leve på, vil jeg på det sterkeste oppfordre deg å benytte deg av den andre rettigheten, det er retten til å forlate landet. Dersom du ikke føler deg tilpass her, så reis. Vi tvang deg ikke til å komme. Du valgte selv å være her.»

Dette er en statusmelding som nå deles med stor iver på Facebook.

Det første som slo meg da jeg leste denne var at dette var litt av et sitat fra en dame som er etterkommer av menneskene som i sin tid invaderte Australia. De som bodde der fra før, hadde jammen ingenting de skulle ha sagt om at noen skulle følge tradisjonene og skillene som allerede fantes i landet.

Og i fjor ble faktisk Julia Gillard angrepet av etterkommerne til de som bodde i Australia før hennes forfedre invaderte kontinentet.

En helt annen sak: Julia Gillard har aldri sagt det så mange nå siterer henne på. Det var skrevet av Barry Loudermilk, en veteran fra US Air Force, og er del av en lengre tale ment for et amerikansk publikum. Og før Julia Gillard ble feilaktig sitert på dette, så var ordene lagt i munnen på han som var statsminister før henne, Kevin Rudd. Og før det igjen var det tidligere statsminister John Howard som skulle ha sagt det.

Men ordene som nå deles så flittig på Facebook er altså sagt av Loudermilk som nå er republikansk senator i Georgia.

Sitatet går i arv på Internett

“Republikanerne langt, langt til høyre for FrP”

Georgia på tredjeplass med rasistiske ytringer under gjenvalget av president Obama

Hør, et smilefjes!

Kan du høre skjelvingen i stemmen?
De små pausene mellom ordene.
Kan du høre at stemmen svikter?

Kan du høre alt dette – med øynene?

Et smilefjes
av kolon og en parentes.

Aksjon mot kringkastingsavgiften?

Jeg har fått invitasjon til å delta i en aksjon mot kringkastingsavgiften. Men ærlig talt? Ok, vi tar det punktvis:

1. Hva er alternativet for å få penger? Jo, reklame. Liker vi det? Vel, basert på at Facebookstrømmen min til tider har 1/3 med ulike “liker” for et eller annet reklameprodukt, så konkluderer jeg med at en hel haug sannsynligvis liker reklame. De liker den iallfall så godt at de gjerne deler den med sine venner så lenge de kan få en gevinst tilbake. (Dernest, etter å ha lest kommentarfeltene på FB-gruppa mot kringkastingsavgiften, så tenker jeg at det norske folk er skikkelig superfit. En hel haug bruker nemlig reklamepausene til å røre på seg og synes derfor reklame er digg. Juhu.)

2. Men det springende punkt ser ut til å være: Gevinsten. Et viktig element for mange, helt tydelig. Så hva er gevinsten av reklame? At de som reklamerer tjener på det. Så de som har råd å reklamere mye og på rett vis, de tjener. De som ikke har råd, taper. Overført til en medieverden der alt reklamefinansieres: Pengesterke aktører kan betale seg til en nyhetsverden tilpasset seg selv. De andre faller gjennom fordi de ikke kan betale nok. Ønsker vi det? Nei!

3. Norge er et bittelite land, så nordmenn er noen ytterst få i en stor, stor verden. Ja, vi hadde fått plass i en kinesisk landsby, alle sammen. Der kunne vi jo forsøke å ta vare på kulturen vår og det som er viktig for oss. Ok, det er satt på spissen. Vi er jo ikke en kinesisk landsby, men vi er svært få selv om vi er rike. Vi er så få at vi trenger en og annen statsinstitusjon om vi ikke skal overlate all styring rett til Coca Cola og Berlusconi. Noen ting trenger vi å ha i fellesskap, ikke sant? Og jeg mener, oppriktig, at noe av det viktigste å styre sammen – uten at kommersielle aktører er med og legger premissene – ja, det er NRK. Hvorfor? Se neste punkt!

4. Ikke vær redd. Det blir ikke flere punkt enn dette. NRK er viktig fordi den som medieaktør kan opptre annerledes enn sine reklamefinansierte kollegaer. NRK kan satse på modige valg som å lage direktesending av Hurtigruten, samiske programmer og norskprodusert barnetv. For eksempel. Vi er så forbasket få iblant milliarder av mennesker. Vi trenger noe som er vårt i dette lille landet og vi trenger å ta vare på det.

Konklusjon:

Av alle avgifter er Kringkastingsavgiften en av dem jeg betaler, om ikke med glede (all pengebruk svir), men så iallfall med en følelse av at jeg får utrolig mye igjen for kronene. Derfor, takk for innbydelsen. Kos dere og takk ikke meg dersom dere når fram og savner det norske og det samiske språket og kulturen – og nyhetsbildet – slik det er uten reklamefinansiering. Med reklamepengene i lomma er det de pengesterke internasjonale multikonsernene som vil bestemme alt.

Enveis

Han pratet og hun sa ja og ha.
Ordene hans flommet ut
som viltert smeltevann om våren.
Ordene hennes skjøt ut gjennom tre lag
med glassklare isblokker.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.