Krystallslottet – bokanbefaling.

“Krystallslottet” av Jeanette Walls er ei selvbiografisk bok om en familie på vandring i USA mens ungene klamrer seg fast underveis.

Boka var både lett og vanskelig å legge fra seg. Lett fordi den skapte så mange tanker at en pause nå og da kjentes riktig. Vanskelig fordi historien var så uforutsigbar og ekte i fortellermåten.

Hvordan kan foreldre være så forbasket egoistiske og likevel gi ungene så mye kunnskap samtidig? Det er ett av spørsmålene som surrer i hodet nå etter at boka er unnagjort.

Helt åpenbart fikk denne familien sår på sår og uten varige men kom de neppe fra det noen av dem. Men likevel er en skjør robusthet grodd fram av det sårbare det inntrykket som står sterkest igjen.

Og et lite smil over ett av de mange budskapene: Vi fråtser defintivt mer enn vi har godt av.

Kort fortalt, anbefalt lesing!

Hvilke Twitterapper bruker du?

På min telefon har jeg ikke
mindre enn fire ulike Twitter-apper. Jeg bruker alle (utrolig nok!),
men absolutt ikke like ofte. Er vel litt usikker på om det er vanedyret som bestemmer bruken etterhvert, så vil gjerne høre hvilke apper som brukes rundt omkring. Hvilke apper bruker du for tvitring og hvorfor?

Her er Twitter-appene jeg bruker selv:

Twitter
For det meste er det denne jeg bruker for tiden. Den er enkel å retvitre med og også grei å merke favoritter med.

HootSuite
Brukes når jeg er på to Twitterkontoer samtidig og når jeg trenger statistikk på tvitringen min.

Twitterific
Denne brukes når jeg trenger å kopiere tekst i Twitteroppdateringer. Og når Twitter “henger”. Da hender det at Twitterific er litt kjappere. Eller kanskje det bare er ønsketenkning?!

TweetDeck
Før var denne min favoritt, men nå bruker jeg den bare i forbindelse med hashtagger jeg følger med på. Er også fin hvis jeg skal legge ut samme melding på Facebook og Twitter.

Hvilken Twitterapp synes du er best til hva? Og kan man egentlig klare seg med bare en?

Ufrivilligheten.

Jeg burde ikke.
Burde virkelig ikke.
Jeg burde sitte musestille
og se ned i bordet
mens jeg later som ingenting.
Vente til noen andre sier ja.

Det er ikke det at jeg ikke vil.
Eller at jeg ikke kan.
Jeg har tilogmed lyst.
Men jeg klarer ikke.
Orker ikke.
-Nei,
sier jeg
mens samvittigheten gnager.

Ja-mennesket der inne kryper sammen.
Forlatt igjen.

Unnskyld, sier jeg.

Å lære seg å elske snø.

Det er et mysterium hvordan det gikk til. Vi hoppet i snøen. Baste i snøen. Akte på snøen. Men skiene. De.. Å rusle rolig for meg selv – det var ok. Å suse ned bakkene – det ble mest ploging. Sikksakking. Så ble man voksen. Hvordan kan man elske snø da – uten ski? Det går ikke. Man kan ake litt, men ikke så mye. Det er skiene som gjelder for den voksne. Men jeg ble aldri venn med skiene etter barneskolen. Nå er det for seint. Er det? Jeg bor i snøland. De som gliser i snøen, det er skifolkene. Jeg må må bli som dem, tenker jeg. Så kan jeg klukke lurt det ute i det hvite, jeg også.

Man kan måke snøen. Koste snøen av trappa. Feie den av bilen. Myse gjennom snøfokk for å finne veistikkene over fjellet. Men å elske den uten å ha på ski?

Umulig.

Komplett umulig.

Så nå går jeg på skikurs. Lærer å smøre. Lærer å sparke fra. Plassere stavene. Løfte skiene fra bakken. Bøye seg lett framover mens jeg går. Gå uten staver. Gå med staver. Gå på en ski. På to ski. Finne gliden. Det er forbasket mye arbeid å lære seg å gå på ski.

Men når jeg kan det. Når jeg tilogmed kan skøyte. Da.

Da kommer kjærligheten. Håper jeg.

Quittet Twitter

Jo da, jeg vet at quittet ikke er noe norsk ord, men det rimer så bra med Twitter. Jeg har altså lagt ned min Twitterkonto. Det er det overskriften betyr.

Jeg har riktignok ikke sluttet helt, for jeg følger med på enkelte brukere fortsatt uten å ha brukerkonto selv. Heldigvis er det mange som gjerne har åpne Twitterprofiler slik at dette er mulig. Det er nemlig en uhorvelig mengde informasjon, og ofte svært god dybdeinformasjon, som kommer fram på Twitter. Denne vil jeg ikke gå glipp av.

Det er klart at man kan koble sammen f.eks Facebookoppdateringer eller LinkedInoppdateringer med Twitter, men for meg blir det ikke det samme uten å ha dialogene med. Det er nemlig ikke det samme å pøse ut informasjon som å følge den opp med diskusjoner eller spørsmål. Inntil jeg igjen får tid til å være saklig sosial igjen på Twitter, får Twitter være enveis for meg.

Nå følger jeg med fra sidelinja og kommer nok til å kommentere på tvitrernes blogger innimellom. Det er det jo uansett alt for få som gjør, så kanskje det kan være mitt lille bidrag til de sosiale mediers offentlige verden enn så lenge?

Sjel? Jeg?

I går var jeg på IA-konferanse. Gjesp, vil mange si. Den der kjedelige delen som noen på jobb holder på med, sånn der HMS. Men det var en vekker og mye takket være professor Per Fuggeli. Ja, du vet han med de nystrøkne skjortene og med sløyfe i halsen. Han er jo et funn. En mestrenes mester i foredragenes verden.

(Forresten lurer jeg på hvor han er når han ikke viser seg offentlig. Mistenker at han er i en slags boks slik at han ikke blir oppbrukt fra gang til gang. Mannen blir jo ikke eldre?!)

Tilbake til budskapet. For det var et budskap som jeg gjerne vil fortelle videre. Om helsa vår. Hvor lette vi er å lede.

Lavkarbo + trening = god helse.

Nei, sier Fuggeli.

Kjærlighet, verdighet, biologi, det å føle seg verdsatt, det at andre tar vare på de som trenger det.

Ja, takk, nam, nam, sier Fuggeli.

Sjel. Vi liker ikke ordet, vi realister. Men likevel, “sjel” er en måte å beskrive det vi er inni hjertene og hodene våre. Det som gjør oss forskjellige fra en planke ved. Det som gjør at du er deg og jeg er meg.

Denne sjela trenger også pleie. Den kan ikke leve av dietter eller trening. Den trenger at noen bryr seg om deg. At når du går ut på fotgjengerfeltet, så stopper bilene. At når du presenterer deg med ditt navn, selv om du heter Ahmed og ikke Vidar, så gir folk deg de samme mulighetene. Den samme verdigheten. At vi går ut i naturen og ut i verden og kjenner vi er en del av det hele.
Men er vi der? Ja og nei.

Og derfor må vi ikke glemme å jobbe like mye med verdigheten som med maten og treningen.

Den største trusselen mot vår helse er skremselsbildene, sier Fugelli. Bildene av oss og de andre. Muslimene og de kristne. For eksempel.

Disse skremselsbildene gjør at vi mister verdighet. Ja, kanskje ikke akkurat du eller jeg som ikke må bytte navn for å få jobb.

Eller, i lengden – kanskje også oss?

Tankespinn: Veiskatt, ikke bompenger.

Kan kommunal veiskatt være et alternativ til bompenger? Tanken er at det er lettere å få til sosial utjevning med en skatt enn for bompenger der alle må betale likt uansett økonomisk situasjon. I begge tilfeller vil en få til en lokal medfinansiering som kan utløse statlige midler.

Ordningen forutsetter så klart at man er tilhenger av skatt som et politisk virkemiddel. Den forutsetter også at lokal finansiering er nødvendig for å få statlig støtte (slik som tilfellet er i dag med bompenger).

Men kunne det fungert og på hvilke premisser i så fall? Ville det vært mindre politisk brennbart enn å innføre bompenger i en kommune?

På et skrivebord..

På et skrivebord et sted unna deg

skal alle dokumenter befinne seg.

De viktige er det og det du trenger å vite

fra små krummelurer og planer så gilde

og alt det de tenker å ville gjøre,

ja, alt ligger der på bordet der inne,

innerst i hjørnet i første etasje

der sjefen til sjefen har hus.

 

Og inni det huset i første etasje,

der skal de aller viktigste dokumenter få bo

og ha egne arkiver og ligge i ro.

Nei, ingen skal se dem bak hyller med bøker

og et askebeger for direktører som røker,

med vinduer oppe og vinduer nede,

et spennende loft med skap fylt av ord

Og innerst inne så lite at ingen kan se det

– informasjonen til deg gjemt under et bord.

Det som betyr noe. Er oss. Sammen.

Utøya

Ord. Det er så mange ord. Så mange tanker. Det er ikke noe hvorfor lenger, men hvordan og hva. Veien videre. Det er det som betyr noe.

Klarer du å se den? Det føltes en stund som alt forsvant. Som om veien vi gikk på smuldret opp. Men den er der, er den ikke? Den er der. Den har alltid vært der. Den forsvinner aldri. Men svinger den nå? Er det et veikryss? En bro? Klarer du å se det?

Det er så tåkete der ute. Skygger vi aldri så før. Nå er de så tydelige. De lever her. De har tatt bolig her. De er naboer vi må leve med. Men vi trenger ikke være venner. Fordømte skygger som og skal ha sin plass. Vi skal lyse på dere til vi ser hvem dere er. Om dere skal bo her, så skal vi se dere i øynene hver dag og aldri, aldri la dere glemme. For bak dere står hjertene som aldri skal banke igjen, men som ikke banket forgjeves. De brydde seg. De ville. Det skal også vi.

Det er så mange ord. Vi klarer kanskje ikke å ta inn alle. Men vi skal finne veien. For vi vet at den er der.

Abrakadabramedisin eller politisk ideologi?

Partiene Høyre og Fremskrittspartiet ønsker mer fleksible turnuser i helsesektoren og at fagforeninger nasjonalt ikke skal kunne nedlegge “veto” mot det som er forhandlet fram under lokale forhandlinger. Bedre kvalitet på helsetjenestene brukes som argumentasjon, men mye tyder på at dette først og fremst handler om prinsipper og politisk ideologi.

Er kvaliteten i helsevesenet et spørsmål om hvem som skal avgjøre hvilke unntak man skal gjøre fra lover og regler? Det minner nærmest om en slags enkel abrakadabramedisin på problemstillinger som egentlig er veldig kompliserte. Det viktigste burde jo ikke være at man lager så mange ulike lokale løsninger som mulig, men at man innfører de riktige tiltakene.

I dag har man allerede en rekke forskjellige, fleksible turnuser i sving, fra de som er rettet mot at enkeltpasienter skal få en best mulig behandling til såkalt oljeturnus der det jobbes svært lange vakter om gangen. Likevel argumenterer Høyres partileder Erna Solberg med at dersom en ikke får lokal avgjørelse på fleksible turnuser, så “er det en bremsekloss på å utvikle flere gode tilbud”. Alle dagens fleksibe turnuser er godkjent av fagforeningene nasjonalt, og de er i høyeste grad med på å utvikle tjenestetilbudene i helsesektoren til beste for pasientene. Det er altså neppe effekten av den antatte bremseklossen som er avgjørende, men derimot det prinsipielle ønsket om å la lokal medbestemmelse gå foran nasjonale avtaler.

Jeg kan ikke være enig i at det styrker de ansattes innflytelse når avgjørelsene tas lokalt om fleksibel turnus. Det er nå engang ikke slik de samme ansatte har ønsket å organisere så viktige bestemmelser om sitt arbeidsliv på. Det er jo faktisk derfor mange velger å være medlemmer i landets mange fagforeninger – for å stå sterkere sammen når det gjelder de virkelig vanskelige spørsmålene.

Om man skulle ønske det aldri så mye, så er ikke arbeidsgiver og arbeidstaker likeverdige parter. Dagens arbeidsmiljølov er derfor en vernelov for å gi noen minimumsrammer for hva som skal være tillatt. I dagens system er vi i tillegg så heldige at det er den svakere parten, arbeidstakerne, som avgjør når man skal inngå avtaler som avviker sterkt fra normale arbeidstidsordninger. Er det ikke nettopp slik det bør være – det er den som har skoen på som må avgjøre om den er for trang? Det er her altså ikke snakk om justeringer som med letthet kan gjøres lokalt, men ordninger som er så ekstreme at man må søke om dispensasjon fra gjeldende lover og avtaler. Det er i disse tilfellene fagforeningene nasjonalt skal gi endelig godkjenning, og det er denne godkjenningsmuligheten som Høyre og Fremskrittspartiet nå altså vil frata arbeidstakernes organisasjoner.

Uansett hvordan man snur og vender på det – høyresidens partier ønsker her å svekke arbeidstakerrettighetene og dette vi må stå sammen om å avvise.